Norwegian
Surah Abasa ( He frowned ) - Aya count 42
عَبَسَ وَتَوَلَّىٰٓ ﰀ ﴿١﴾
Han rynket pannen og vendte seg bort
أَن جَآءَهُ ٱلۡأَعۡمَىٰ ﰁ ﴿٢﴾
fordi den blinde kom til ham.
وَمَا يُدۡرِيكَ لَعَلَّهُۥ يَزَّكَّىٰٓ ﰂ ﴿٣﴾
Men hva vet du, kanskje vil han rense seg,
أَوۡ يَذَّكَّرُ فَتَنفَعَهُ ٱلذِّكۡرَىٰٓ ﰃ ﴿٤﴾
eller komme til ettertanke, så formaningen kan være til gagn for ham?
أَمَّا مَنِ ٱسۡتَغۡنَىٰ ﰄ ﴿٥﴾
Men den som er seg selv nok,
فَأَنتَ لَهُۥ تَصَدَّىٰ ﰅ ﴿٦﴾
وَمَا عَلَيۡكَ أَلَّا يَزَّكَّىٰ ﰆ ﴿٧﴾
skjønt det er ikke ditt ansvar om han ikke renser seg.
وَأَمَّا مَن جَآءَكَ يَسۡعَىٰ ﰇ ﴿٨﴾
Men den som kommer til deg full av iver
فَأَنتَ عَنۡهُ تَلَهَّىٰ ﰉ ﴿١٠﴾
كَلَّآ إِنَّهَا تَذۡكِرَةٞ ﰊ ﴿١١﴾
Nei sannelig, dette er en påminnelse,
فَمَن شَآءَ ذَكَرَهُۥ ﰋ ﴿١٢﴾
og den som vil, legger seg den på minne,
فِي صُحُفٖ مُّكَرَّمَةٖ ﰌ ﴿١٣﴾
مَّرۡفُوعَةٖ مُّطَهَّرَةِۭ ﰍ ﴿١٤﴾
بِأَيۡدِي سَفَرَةٖ ﰎ ﴿١٥﴾
قُتِلَ ٱلۡإِنسَٰنُ مَآ أَكۡفَرَهُۥ ﰐ ﴿١٧﴾
Død over mennesket! Hvor utakknemlig han er!
مِنۡ أَيِّ شَيۡءٍ خَلَقَهُۥ ﰑ ﴿١٨﴾
Av hva har Han vel skapt ham?
مِن نُّطۡفَةٍ خَلَقَهُۥ فَقَدَّرَهُۥ ﰒ ﴿١٩﴾
Av en sæddråpe har Han skapt ham, og så fastsatt rammen for ham.
ثُمَّ ٱلسَّبِيلَ يَسَّرَهُۥ ﰓ ﴿٢٠﴾
Derpå har Han lagt til rette hans vei.
ثُمَّ أَمَاتَهُۥ فَأَقۡبَرَهُۥ ﰔ ﴿٢١﴾
Så lar Han ham dø og bringer ham i graven.
ثُمَّ إِذَا شَآءَ أَنشَرَهُۥ ﰕ ﴿٢٢﴾
Derpå, når Han vil, gjenoppvekker Han ham.
كَلَّا لَمَّا يَقۡضِ مَآ أَمَرَهُۥ ﰖ ﴿٢٣﴾
Nei, sannelig, han har ikke utført det Han påla ham!
فَلۡيَنظُرِ ٱلۡإِنسَٰنُ إِلَىٰ طَعَامِهِۦٓ ﰗ ﴿٢٤﴾
Så la da mennesket betrakte sin føde!
أَنَّا صَبَبۡنَا ٱلۡمَآءَ صَبّٗا ﰘ ﴿٢٥﴾
Vi har latt vannet strømme rikelig,
ثُمَّ شَقَقۡنَا ٱلۡأَرۡضَ شَقّٗا ﰙ ﴿٢٦﴾
og så laget Vi små sprekker i jorden.
فَأَنۢبَتۡنَا فِيهَا حَبّٗا ﰚ ﴿٢٧﴾
Og i dem har Vi latt korn vokse,
وَعِنَبٗا وَقَضۡبٗا ﰛ ﴿٢٨﴾
og vinstokker og grønnsaker,
وَزَيۡتُونٗا وَنَخۡلٗا ﰜ ﴿٢٩﴾
وَحَدَآئِقَ غُلۡبٗا ﰝ ﴿٣٠﴾
وَفَٰكِهَةٗ وَأَبّٗا ﰞ ﴿٣١﴾
مَّتَٰعٗا لَّكُمۡ وَلِأَنۡعَٰمِكُمۡ ﰟ ﴿٣٢﴾
til glede for dere og deres fe.
فَإِذَا جَآءَتِ ٱلصَّآخَّةُ ﰠ ﴿٣٣﴾
يَوۡمَ يَفِرُّ ٱلۡمَرۡءُ مِنۡ أَخِيهِ ﰡ ﴿٣٤﴾
På denne dag flyr mannen bort fra sin bror,
وَأُمِّهِۦ وَأَبِيهِ ﰢ ﴿٣٥﴾
وَصَٰحِبَتِهِۦ وَبَنِيهِ ﰣ ﴿٣٦﴾
لِكُلِّ ٱمۡرِيٕٖ مِّنۡهُمۡ يَوۡمَئِذٖ شَأۡنٞ يُغۡنِيهِ ﰤ ﴿٣٧﴾
På denne dag har enhver en sak som opptar ham fullt.
وُجُوهٞ يَوۡمَئِذٖ مُّسۡفِرَةٞ ﰥ ﴿٣٨﴾
På denne dag vil det være ansikter som stråler,
ضَاحِكَةٞ مُّسۡتَبۡشِرَةٞ ﰦ ﴿٣٩﴾
og ler og er fulle av fryd.
وَوُجُوهٞ يَوۡمَئِذٍ عَلَيۡهَا غَبَرَةٞ ﰧ ﴿٤٠﴾
På denne dag vil det være ansikter fylt av støv
تَرۡهَقُهَا قَتَرَةٌ ﰨ ﴿٤١﴾
أُوْلَٰٓئِكَ هُمُ ٱلۡكَفَرَةُ ٱلۡفَجَرَةُ ﰩ ﴿٤٢﴾
Disse er de vantro, de syndefulle.
